På kontoret for Mage og Tarm blir du vist inn på legens kontor. Du kommer inn i et stort, varmt rom, med lune gardiner og behagelig og smakfullt dempet belysning. Du tenker at hey dette var jo trivelig, her kunne jeg godt tenke meg å være.
Men det er ikke her du skal være. De tar deg med inn på et lite, mørkt kott som ligger bakenfor det lune rommet. Her får du pent beskjed om å sette deg. Først må du ta av deg brillene. - Du kommer ikke til å trenge dem, sier legen tørt.
Man bedriver ikke gastroskopi i fullt dagslys, og man får ikke lov til å se på heller.
Legen legger fram spyttpapir og plasserer deg ettertrykkelig i stabilt sideleie. Du kan ikke svelge, så det må få renne ut sier han. Du tenker at, jaja, han vil ikke at jeg skal svelge, men lite vet du at vekten i setningen egentlig ble lagt på kan. Dette er en frase som snart skal få absolutt meningsinnhold.
Fram med bitering, som er en latterlig plastbit du får plassert mellom tenna. Legen har begynt å få opp farten nå. Han skjønner at du kan finne på å ville trekke deg dersom dette skulle ta for lang tid.
Og han tar fram Slangen. Slangen er selvsagt svart (som all verdens ondskap), og har to lysende isblå øyne. Den bukter og vrir seg i neven på legen, som klapper den på hodet og du skjønner at den er alt for stor til å få plass inni lille deg. Men legen har fått blodsmak i kjeften, så han begynner uten videre crescendo å stappe slangen inn i munnen på deg.
Og du innser umiddelbart at dette, dette er helt, helt feil, og du skjønner også at det kommer ikke til å slutte å være helt helt feil før Slangen er ute av systemet ditt igjen. Men mellom deg og det tidspunktet ligger et oscean av tid - en malerisk vegg av uendelighet.
Så da får man bare bite tenna sammen, jajamensan.. Nei vent.
Cirka på dette tidpunktet klapper fornuften din sammen. Det sies at man kan venne seg til nesten alt. Men i motsetning til ting som er beint fram smertefulle (dagsmarsj i fjellet på støle bein), ubehagelige (bade i Norge) eller mest absurde (spinalvæskepunktuasjon), så kan du aldri, aldri venne deg til en invasjon av fordøyelsessystemet ditt. Du vil bare at det skal være over. Og hvert eneste tidels sekund forsterkes dette ønsket og bygges opp til et krav. Et krav som ikke kan innfris før du har seil over hele havet - i en sivbåt - med Thor Heyerdahl som snakker engelsk.
Og så kommer brekningene.
Vi har jo alle sammen vært med på å spy når det ikke er noe mer å spy. Men du har aldri før vært med på å spy når det er masse å spy - overalt, i hele fordøyelsessystemet ditt - også kan du ikke spy. Og du brekker og du brekker og du brekker og du brekker. Man alt du gjør er å klappe Slangen på ryggen. Du brekker litt mer, før du innser at du bør bytte strategi. Uvisst grunn, så prøver du å sette deg opp - kanskje dette i kombinasjon med mere brekk vil gi deg frelse.
Du får prompte beskjed om å legge deg ned igjen. Men måten dette foregår på overrasker deg. Legen har åpenbart - ved å utføre dette angrepet på flere, langt langt flere fortapte sjeler enn deg - registert at mennesker uten fornuft ikke er mottakelige for resonnementer. I stede messer han i lavt toneleie - ligga ned. Må pusta rolig. Ligga ned. Må pusta rolig. I lavt, varmt driv. Du blir så paff at du gjør hva han sier. Det hjelper deg også å registrere at det er på tide å frembringe surstoff til hjernen, som har begynt å savne det. Men når du skal trekke pusten så er Slangen der. Til din forbløffelse innser du at det faktisk slipper til en strime luft - livets gass - mellom Slangen og deg. Og heldigvis vet legen å fortsette sin lavmælte sang. Du fortsetter derfor å puste, og må derfor leve videre.
Det er nå det slår deg at du har hender. Og Slangens hale stikker jo fremdeles ut! Så her er det jo bare å trekke i vei! Men da er frøken Sykepleier på pletten - de har sikkert hatt siklende irrasjonelle dyr som har prøvd den strategien før. Hun tar rolig tak i begge hender, ikke hardt, men mykt og varsomt, og akkurat så mye at du overhodet ikke har sjangs til å få hendene opp mot Slangen. Du straffer Sykepleier ved å klype hardt. Skjønt, det er en patetisk straff som neppe er veldig virkningsfullt. Armene dine har dessverre sagt opp kontrakten med muskulaturen mens du var opptatt med å spy feile.
Resignasjonen skyller inn over deg som bølger fra et stormpisket hav.
Nå er du tom for alternativer. Du er overlatt i Slangens vold. Og brekkinga gjør vondt. Det er da, akkurat da du gjør en oppdagelse som forbløffende mange før deg har gjort (google gastroskopi, tortur). Du begynner å brøle. Det hjelper. Hvis du brøler akkurat et brekk er i ferd med å bygge seg opp, så ser det ut til at brekket faktisk kan avbrytes i oppbyggingsfasen. Lettelsen over å slippe mer skuffelse (det er først å fremst skuffende å ikke få lov til å kaste opp) gjør at du faktisk brøler et brøl eller to av ren begeistring. Mennesker i en vanskelig livssituasjon greier seg ofte med små gleder.
Så oppdager du gjennom hørselen - som utrolig nok stadig fungerer - at brølinga di ikke er det majestetiske løvebrølet du hadde tenkt deg i ditt vegetative sinn. Neida, siden stemmebåndene dine også er trykket ned av Slangen, så er den eneste lyden du kan frembringe et stusselig gutturalt ØØØØØØh. Så du ØØØØØØher og ØØØØØØher og venter på det hinsidige.
Og legen står aldeles rolig og messer - ligga ned. Må pusta rolig. Ligga ned. Må pusta rolig. Det har en aldeles forbløffende sedativ effekt - trolig sterkere en heroin - shit, de kunne brukt mannen som forsanger hos pinsevennene og det hadde blitt trampelklapp og tungetale til langt ut på gata utenfor forsamlingslokalet. Men fra deg kommer det ikke noe tungetale. Det kommer bare eksorsisme, og mer ØØØØØØh.
Og så - er det mer.
Du får høre de ordene som overrasker deg mer enn noe du noen sinne tidligere har hørt. - Nå er vi i tynntarmen.
---------
Det gryr av morgen i Trondhjem. Høstens farger gnitrer i den klare dagen - et par vinterfugler sitter å kvitrer i et tre. På et kott i Midtbyen utspiller følgende dialog:
- Nå er vi i tynntarmen.
- ØØØØØØh.
- Nå skal vi ta en biopsi.
- ØØØØØØh.
- Det betyr at vi skal skjære løs en liten bit av tynntarmen din og sende den til sykehuset.
- ØØØØØØh.
- Så skal det ta uendelig lang tid før de blir ferdig med prøveresultatet.
- ØØØØØØh.
- Som du selvsagt ikke får vite med mindre du ringer og maser og spør og graver.
- ØØØØØØh.
- Og sender søknad til etisk komité.
- ØØØØØØh.
- Prøveresultatet er selvsagt underordnet. Det sentrale her er selvsagt tynntarmsbiopsien i seg selv.
- ØØØØØØh.
- De skal ta bilde av den og trykke den i medisinske lærebøker.
- ØØØØØØh.
- Det skal stå - dette er tynntarmen til en mann som krøp på sine knær.
- ØØØØØØh.
- Uten bukser eller klær.
- ØØØØØØh.
- Det mannen ville si:
- ØØØØØØh.
- "Jeg har krypt gjennom Helvete og forbi".
- ØØØØØØh.
- Poetisk ikke sant?
- ØØØØØØh.
- Nå skal vi slippe deg fri.
Og de haler og drar og Slangen bukter og vrir seg og du ligger halvt sanseløs og noterer at det finnes håp. Og med ett er du virkelig fri. Du får tilbake synet og får lov til å sette deg opp. Du skjønner nå hvorfor Beethoven skrev 'Ode to Joy'. Du får lov til å forlate kottet og får sitte overfor mr. Preacherman, som nå er redusert til en ganske trivelig lege med runde koselige briller. Verden har fått farge igjen.
- Du får prøveresultatet om 6-8 uker, altså, hvis de finner noe da. Om du ikke er fornøyd med det så kan du komme tilbake å få utført tykktarmsbiopsi. Da må vi gå bakveien.
Så du ser litt tomt tomt ut i luften, og registrerer at du har blitt tilbudt mer. Men det er ikke rom for flere bakveier i livet ditt. Du reiser deg og sprader direkte ut den største utgangen denne bygningen kan oppdrive. På gata nedenfor deles det ut gratismagasiner og fersk, rykende varm kaffe. Du takker ja og uten videre ettertanke forsyner du deg med en dyp og hjertefølt slurk.
Et ekte brøl høres i Trondhjems gater.
